Malins språkspalte - kj/sj

Hei Malin! 
Jeg lurer på hva vi kan gjøre for å forhindre at språket vårt forfaller til ingenting? Jeg tenker spesielt på sammenfallet mellom sj-lyden og kj-lyden. Dersom lyder bare kan sammenfalle slik ut av ingenting, hva forhindrer da at språket ikke kollapser, og at vi i Norge må ty til *grøss* engelsk? Eller at norsk bare ender opp som lyden "øøøøøø"? Hva kan vi egentlig si til unge som, uansett hvor mye vi retter på dem, bare svarer med et "er'e så nøye'a"?
Hjelp oss!
Hilsen Leser

Oioioi, Leser, du har virkelig mange bekymringer du tar opp i denne e-posten!

For å kunne forklare dette tilstrekkelig, er jeg nødt til å forklare to begrep innenfor lingvistikk først: økonomi og ikonisitet. Økonomi vil si at mennesket alltid vil prøve å klare seg med så få språklyder som mulig. Du kan godt kalle det en form for latskap; vi er late av natur. Ikonisitet vil si at mennesket vil strebe etter å få språklydene i et gitt språk til å være så distinkt forskjellige som mulig, for å lettere kunne etablere betydning. Også en form for latskap.

Disse to prinsippene vil sørge for at språket ikke kollapser. Det du bekymrer deg for, er den rådende språkøkonomien, men trøst deg med at ikonisiteten kommer til å bevare språket du er så glad i.

Jeg gjetter at innen nå er det en del lesere som lurer på hva i alle dager jeg lærer oppe på Høyden siden jeg ikke engang er bekymret for bølgen av "sjinoer" og "sjøttboller" som nærmer seg faretruende. Vel, la oss se på det slik: norsk har engang vært norrønt. Norrønt hadde kasus, flere språklyder som vi ikke har i dag, de hadde ikke passivform av verb, jeg kan fortsette ganske lenge. Hva skjedde med disse språktrekkene da? Vel, vi fant ut at vi ikke trengte dem. Når vi har andre prinsipper for å bestemme betydning, vil noe forsvinne.

Tilbake til kj/sj-sammenfallet. Den norske kj-lyden har opprinnelse i 5 (!) forskjellige lyder i norrønt. Vi sliter ikke med å forstå hverandre nå, gjør vi vel? Tid for et nytt fagbegrep: et minimalt par er et ordpar der det er kun én lyd (ett fonem) som gir betydningsforskjell, for eksempel kar og par. I norsk er det kun 23 minimale par der forskjellen på kj og sj gir en betydningsforskjell. Dette er faktisk ingenting! Du trenger ca. 3000 ord for å kunne lese en avis på et språk. Om det bare er 23 ord der som kan bety noe annet, er faktisk ikke det så veldig mye.

Videre kan vi tolke mye ut fra kontekst. Med kontekst mener jeg alt av språktegn som forekommer før og etter ytringen. "Fast" kan være et uttrykk for vanlig, eller det kan være ordreformen (imperativ) av å faste. Vi leser raskt ut fra konteksten hva som er riktig tolkning. "Skjøre" og "kjøre" brukes så forskjellig at selv om de skulle uttales likt, er det lett å forstå hva som mener. Jeg vil tro at man er i en ganske prekær situasjon der du ikke vet om man mener kyss eller skyss, kjede eller ... Uansett! 

Jeg vil også trekke frem at sammenfallet mellom kj og sj har blitt rapportert helt siden 40-tallet. Dette er ikke et nytt fenomen. Til sist: alle språk utvikler seg, enten vi vil det eller ikke. Den eldre generasjonen vil aldri like hva de yngre tar seg til, kanskje spesielt når det er språkendringer det er snakk om.

Om det ikke var helt det svaret du ville ha, håper jeg i hvert fall at dette ga deg litt lavere hvilepuls, Leser :) Om noen vil lese mer om dette, vil jeg anbefale boka "Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut og andre myter om språk" av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Det har vært kilden min for denne artikkelen (i tillegg til mentale notater fra forelesninger), og boka tar opp flere vanlige misoppfatninger om språk. Anbefales! :)

Har du begynt å uttale kino "sjino"? Er du fortsatt like negativ til utviklingen? Kommenter :)

PS: Husk at språk ikke er en maktkamp. Om noen sier "sjendis", gjør det dem ikke til fienden, eller et dårligere mennesket. Jeg sier heller ikke at de som insisterer på å bevare "kj"-fonemet er språkelitister. Disse post scriptene skriver jeg med den hensikt å minne om at språk er personlig, og ikke noe man bør være rask til å kritisere hos andre. Hver fugl synger med sitt nebb, man snakker slik man gjør.